Hvorfor er noen foreldre redd for læreren?
29/10/2009Hva er det som gjør at noen foreldre er redd deres barns lærere ? Vi passer oss for å ikke si noe som kan virke obsternasig, fordi vi er redde at det går ut over ungene ? Foreldre sitter på “dialogsamtaler” én gang i halvåret og brenner inne med både det ene og det andre, men feiger ut av frykt for å skape trøbbel for poden.
Også i FAU- og Driftsstyresammenheng har jeg opplevd foreldre som er reservert i forhold til å ta konflikter med rektor og skolen, rett og slett for å verne barna sine. Hva er det som skjer når vi har slike mekanismer er i gang i norsk skole ? Jeg tror vi i bunn og grunn snakker om to ting; avstand og tillit.
Avstand
Mange foreldre føler ikke at de er en del av sitt eget barns læringsprosess. De blir ikke involvert og informert om progresjonen til ungen og har heller ikke trygghet for hvordan de selv skal bidra mest mulig positivt. Skolen har dialog med foreldrene etter samlebåndsprinsippet, hvor passivt lyttende foreldre blir avspist med 15 min hvert semester i “dialog” om eleven.
Hadde vi hatt et hjem/skole samarbeid som tok utgangspunkt i at foreldrene er en uvurderlig ressurs for barnas læringsprosess, tror jeg ikke vi hadde hatt det slik. I så tilfelle hadde skolene skaffet seg innsikt om den enkelte families utgangspunkt for samarbeidet, laget en plan for dialog gjennom hele året og blitt gode på å kommunisere råd og forventninger til foreldrene.
Tillit
Jeg har tilgode å høre om lærere som har “hevnet” seg på kranglete foreldre ved å ta det ut på barna. På tross av det, ser det ut som at frykten for at sånt skal skje er nok til å pasifisere foreldrene. Denne respekten tror jeg er uheldig, også fordi jeg tror den i tillegg er størst blant foreldre med egen dårlig erfaring med skolen og begrenset akademisk ballast. Hvorfor den norske skole har en sementerende effekt på sosiale ulikheter, tror jeg vi godt kan finne noen av svarene på her.
Det er med andre ord behov for å redusere avstanden mellom familiene og skolen. Bare da kan tilliten bygges opp på en slik måte at det blir en dialog om barnets læringsprosess. En dialog som innbefatter rom for tydelige tilbakemeldinger til lærerne, og at foreldrene får forelagt klare forventninger til seg selv som foresatte. Tillit skapes når foreldrene opplever at skolen ser sitt barn som et enkeltindivid. Når skolen viser vilje og kompetanse på å samarbeide med hver enkelt familie på en tilpasset måte, vil foreldrene lettere delta og involvere seg for sitt eget barn.
Mange lærere vil nok føle at beskrivelsen over er dypt urettferdig. Dette fordi en føleler at det brukes masse tid på å kommunisere med foreldre. Det tror jeg så gjerne. Jeg tror også at deler av foreldregruppen, gjerne de mest ambisiøse foreldre med egen akademisk suksess, er veldig klare i sine KRAV til skolen. På vegne av eget barn suger de mye energi og tid ut av lærerstanden, som samtidig føler at de bruker mye tid på foreldre.
Men, er denne tiden riktig fordelt ? Brukes tiden der den gis best læringseffekt ? Kunne noen av de som faller utenfor med svake resultater, kanskje ha blitt fanget raskere opp med et bedre hjem/skole samarbeid ? Jeg mener ja.
Hva mener du ?
Siden du har så mange tanker rundt dette har du kanskje noen forslag til hvordan dette kan løses praktisk også?
Ja, jeg nevner jo dette med tilpasset samarbeid i denne bloggen. Et mer individuelt tilpasset samarbeid og ikke dialog i samlebåndsprinsippet. Jeg har også gått mer konkret inn på dette i et tidligere blogginnlegg : “Samarbeid mellom hjem og skole – hvorfor får vi det ikke til ?”
God blogg Helland!
Jeg er prinsipielt helt enig med deg i utfordringer og muligheter for et godt hjem – skole samarbeid, men jeg har to spørsmål.
1. Selv med tilpasset samarbeid, vil det nødvendigvis være de ressurssterke foreldrene som vinner på det ekstra samarbeidet? Det er fortsatt dem som har kunnskap, engasjement og styrke til å hjelpe eleven/barnet og gi dem et positivt forhold til skolen?
2. Kan en av grunnene til det middelmådige samarbeidet mellom hjem og skole, foruten holdninger hos begge parter, også skyldes lærernes eget tidsskjema? Jeg har fått forståelsen av at man som lærer får flere og flere oppgaver, uten noen reduksjon i andre arbeidsoppgaver, eks. elevsamtaler utenfor undervisningstid. Noe blir da nødvendigvis nedprioritert.
Hei Marius !
Takk for kompliment.
Du tar opp to meget sentrale spørsmål som berører kjernen av de utfordringene jeg ser.
1. Poenget med et tilpasset samarbeid er jo nettopp å søke å unngå dette. Vi snakker altså om å skape kunnskap om familiene på skolen, som så brukes til å tilpasse virkemidlene og den oppfølging som gis. Her må innsatsen settes inn tidlig, gjerne før første skoledag og følges opp med en samarbeidsavtale mellom skole og hjem. Jeg er overbevist om at dette vil hente ut et potensial i foreldregruppen, spesielt for dem med egen dårlig erfaring med skolen og mindre akademisk ballast.
2. Lærernes tidskjema er en utfordring uavhengig av hjem skole samarbeid. Tidsbruken til ansatte i skolen bør en ha et kritisk blikk på hele tiden. Tid som ikke nyttes på forhold som styrker læringen bør minimeres. Administrativ er det helt sikkert rom for forbedringer som frigjør tid og ressurser for lærerne.
Jeg har inntrykk av at alle gode forslag til skolen enten blir møtt med at det er for få lærere eller at de lærerne vi har ikke har tid. Dette er veldig hemmende for en god skoledebatt. Jeg mener fokus må være og hele tiden gjøre det som styrker og utvikler læringsresultatene.
Det er derfor hjem skole samarbeid er så viktig. Hjem skole samarbeid er kanskje det område vi har mest igjen læringsmessig på å forbedre. Derfor må det brukes tid på det. Mange bruker også tid på dette i dag, så på mange måter vil det jo også bli en omprioritering av tiden.
veldig interessant, takk