Hvorfor er noen foreldre redd for læreren?

Hva er det som gjør at noen foreldre er redd deres barns lærere ? Vi passer oss for å ikke si noe som kan virke obsternasig, fordi vi er redde at det går ut over ungene ? Foreldre sitter på “dialogsamtaler” én gang i halvåret og brenner inne med både det ene og det andre, men feiger ut av frykt for å skape trøbbel for poden.

Også i FAU- og Driftsstyresammenheng har jeg opplevd foreldre som er reservert i forhold til å ta konflikter med rektor og skolen, rett og slett for å verne barna sine. Hva er det som skjer når vi har slike mekanismer er i gang i norsk skole ? Jeg tror vi i bunn og grunn snakker om to ting; avstand og tillit.

Avstand

Mange foreldre føler ikke at de er en del av sitt eget barns læringsprosess. De blir ikke involvert og informert om progresjonen til ungen og har heller ikke trygghet for hvordan de selv skal bidra mest mulig positivt. Skolen har dialog med foreldrene etter samlebåndsprinsippet, hvor passivt lyttende foreldre blir avspist med 15 min hvert semester i “dialog” om eleven.
Hadde vi hatt et hjem/skole samarbeid som tok utgangspunkt i at foreldrene er en uvurderlig ressurs for barnas læringsprosess, tror jeg ikke vi hadde hatt det slik. I så tilfelle hadde skolene skaffet seg innsikt om den enkelte families utgangspunkt for samarbeidet, laget en plan for dialog gjennom hele året og blitt gode på å kommunisere råd og forventninger til foreldrene.

Tillit

Jeg har tilgode å høre om lærere som har “hevnet” seg på kranglete foreldre ved å ta det ut på barna. På tross av det, ser det ut som at frykten for at sånt skal skje er nok til å pasifisere foreldrene. Denne respekten tror jeg er uheldig, også fordi jeg tror den i tillegg er størst blant foreldre med egen dårlig erfaring med skolen og begrenset akademisk ballast. Hvorfor den norske skole har en sementerende effekt på sosiale ulikheter, tror jeg vi godt kan finne noen av svarene på her.

Det er med andre ord behov for å redusere avstanden mellom familiene og skolen. Bare da kan tilliten bygges opp på en slik måte at det blir en dialog om barnets læringsprosess. En dialog som innbefatter rom for tydelige tilbakemeldinger til lærerne, og at foreldrene får forelagt klare forventninger til seg selv som foresatte. Tillit skapes når foreldrene opplever at skolen ser sitt barn som et enkeltindivid. Når skolen viser vilje og kompetanse på å samarbeide med hver enkelt familie på en tilpasset måte, vil foreldrene lettere delta og involvere seg for sitt eget barn.

Mange lærere vil nok føle at beskrivelsen over er dypt urettferdig. Dette fordi en føleler at det brukes masse tid på å kommunisere med foreldre. Det tror jeg så gjerne. Jeg tror også at deler av foreldregruppen, gjerne de mest ambisiøse foreldre med egen akademisk suksess, er veldig klare i sine KRAV til skolen. På vegne av eget barn suger de mye energi og tid ut av lærerstanden, som samtidig føler at de bruker mye tid på foreldre.

Men, er denne tiden riktig fordelt ? Brukes tiden der den gis best læringseffekt ? Kunne noen av de som faller utenfor med svake resultater, kanskje ha blitt fanget raskere opp med et bedre hjem/skole samarbeid ? Jeg mener ja.

Hva mener du ?

Foreldre er late, uinteresserte og tar ikke ansvar

Vel, litt kjapp er nok den overskriften, men jeg møter dette argumentet stadig vekk i samtaler med skolefolk. Og jeg kan veldig godt forstå at de sier det.
Skolene har et godt utbygget system med rådsorgan. Gjennom rådsorganene er foreldrene sikret en formell og reel medvirkning på systemnivå. Flere skoler uttrykker imidlertid bekymring for rekruttering til disse rådorganene (FAU, Driftsstyre etc). Hva dette skyldes, kan man jo selvsagt spekulere i, men det er likefullt et faktum.

Som tillitsvalgt foreldre i mange år, har jeg opplevd at i de tilfeller hvor foreldrene deltar aktivt, så får vi også innflytelse på skolehverdagen. Dessverre er det ikke slik det er rundt omkring på alle skolene. Rektorene melder om at interessen for å sitte i FAU og Driftsstyrer er minimal og det er få eller ingen som tar gjenvalg. Dermed får vi heller ingen kontinuitet og kompetansebygging i foreldregruppen. Resultatet er at det på mange skoler er Rektor/Lærerne som har den hele og fulle kontrollen, med foreldrene som passive bisittere. Foreldre igjen sier at de ikke gidder engasjere seg, fordi det jo er rektor som styrer likevel. Ond sirkel, med andre ord.

Det lave engasjementet blant foreldrene er en stor utfordring. I siste instans vil det bli det beste argumentet skeptikerne til økt foreldredeltakelse har, for å ikke slippe oss til. Spesielt bekymringsfullt er det for Driftsstyrearbeidet. Vi snakker her om skolens øverste organ som skal bestemme alle planer, budsjetter og prioriteringer. Historisk er det viktig å huske at det, i alle fall i Stavangerskolen, var stor motstand mot å gå fra de gamle samarbeidsutvalgene, til virksomhetsstyrer som Driftsstyrene. Slik er det ikke nå lenger, men vi må ha lov å spørre om det er et ubevist ønske i skolen om ikke å ha så aktive og flinke foreldre i Driftsstyrene? Er skolene kanskje redde for at hvis foreldrene blir mer aktive og kompetente, så flyttes innflytelsen vekk fra rektoren ? Jeg håper det ikke er slik.

Uansett så må jo vi foreldre ta oss kraftig sammen. Politikerne har endret måten skolene styres på og ønsker en sterkere foreldredeltakelse. Vi bør svare med å engasjere oss og ta verv. Hvis det er slik, som foreldre sier til meg i ulike sammenhenger, at det er ganske trøstesløst og umotiverende å sitte i Driftsstyrene, så får vi angripe det problemet innenfra. Hvorfor er det ikke flere som vil sitte i Driftstyrene? Jo, mange sier at de ikke føler de har reell innflytelse. De får en masse infosaker som legges frem av rektor og er ikke med på virkelige prioriteringer på skolen. Da er det jo lett å forstå at det blir kjedelig. Noen sier også at måten økonomien til skolen presenteres på er hinsides det som er mulig å forstå for legfolk. Å sitte i et styre med ansvar for økonomien uten å forstå, er noe folk naturligvis finner meget ubehagelig.

Det jobbes nå fra mange hold med å få til et bedre Hjem/skole samarbeid. Dette skal også innbefatte at foreldrene på en bedre måte informeres og deltar i eget barns læringsprosess. Vi bruker begrepet tilpasset samarbeid, hvor skolene tilpasser oppfølging og info til foreldrene etter de forutsetninger og utfordringer hver familie har.
La oss håpe at det svake foreldreengasjementet og lave deltakelse på systemnivå i skolene, ikke blir brukt som argument mot å få til bedre tilpasset samarbeid.

Ukeplantyranniet – ansvar for egen læring ?

“Ansvar for egen læring” sa man en gang. Barna skulle ta ansvar for egen læring, ved å skape forståelse for hvordan man lærte og overlate til eleven å planlegge eksempelvis leksene. Heldigvis er det ikke mange som lenger bruker dette begrepet, men det er fortsatt noen seigliva overlevninger fra dem som etablerte det. Jeg vil påstå at en av dem er UKEPLAN UKE X som ungene kommer hjem med allerede fra de er 7-8 år gamle.

Det varierer nok litt fra skole til skole, men egen erfaring tilsier at det pr fag kommer en oversikt over hva en skal gjøre “i løpet av uka”. Flittige elever og foreldre som er aktive og følger med, vil da bryte denne ned og planlegge uken deretter. Men, hva med dem som ikke gjør det ? Hva om “Ole” 8 år kanskje hadde gjort langt mer og bedre lekser hvis han hadde fått dem brutt ned til dagslekser ? Jeg er nemlig helt overbevist om at det er slik. Unger, spesielt gutter, trenger fastere former i undervisningen og tydelige forventninger til hva som skal gjøres hver dag. Da vil færre elver ha liten nytte av leksene fordi alt gjøres torsdag kveld/natt.

Eller er det kanskje tilpass for ham (Ole), som er så dårlig å planlegge ? Han har jo “ansvar for egen læring” ?

Avgangskarakterer i Stavanger 2009 – guttene dårligere i alt

Som jeg har tatt opp i et tidligere blogginnlegg, så er jeg alvorlig beskymret for at guttene i skolen ikke har samme utbytte av læringen som jenter. Nå er avgangskarakterene for de som gikk ut av grunnskolen i Stavanger i år (10 kl) blitt offentlig. Det er lite lystig lesning. Når det gjelder standpunkt så er jentene bedre i alle fag unntatt matte og gym. I matte er karakterne nå like, mens guttene i 2008 var 0,1 karakterpoeng bedre. I gym er guttene 0,3 poeng bedre, mens de var 0,4 poeng bedre i 2008. Ser du tegningen ?

Når det gjelder eksamensresultater så er det enda mer tydelig. Jentene er bedre i 11 fag, mens de er like gode i ett (tysk muntlig).
Etter 10 års skolegang har altså guttene fortsatt betydelig dårligere utbytte av undervisningen. Vi vet også at guttene mottar 2/3 av all spesialundervisning i skolen. Jentene blir vurdert å ha bedre sosiale ferdigheter, høyere motivasjon og bedre trivsel. Guttene vil som følge av dette slite med å komme inn på den videregående utdanning de ønsker. I tillegg vet vi at drop-out prosenten i videregående er dobbelt så høy blant gutter som blant jenter.

Tilsvarende resultater som disse fra 2009 har vært lagt frem i Kommunalstyret for Oppvekst i mange år. Men, er det noen plan ? Gjør Stavangerskolen noe konkret ?
I kommentaren til saken denne gang (skal opp på møte 20. okt ’09) sier Direktøren:

Etter kommunalstyrets forrige behandling av sak om avgangskaraktrerer har direktøren tatt opp de relativt store ulikhetene i jenters og gutters karakterresultater med skolene.

Javel ? Er det nok ?

Intervju med meg i Rogalands Avis 13. oktober kan du lese HER
Vil du lese hele saken til Kommunalstyret for Oppvekst kan du klikke HER

Hva gjør vi med guttene ?

Norsk skole har relativt svake resultater. Det vet vi fra under-søkelser som sammenligner oss med andre land. Spesielt er vi svake innenfor de viktige basisfagene. Det mange ikke vet, er at det også er et kjennetegn med vår skole at guttene ikke har samme utbytte av undervisningen som jentene. Og ikke nok med det, forskjellen bare øker og øker.

Jentene har bedre karakterer gjennom hele læringsløpet til og med standpunkt. Guttene mottar 2/3 av all spesialundervisning i skolen. Jentene blir vurdert å ha bedre sosiale ferdigheter, høyere motivasjon og bedre trivsel. Guttene vil også slite med å komme inn på den videregående utdanning de ønsker. I tillegg vet vi at drop-out prosenten i videregående er dobbelt så høy blant gutter som blant jenter. Hva dette betyr for opptak til høyskoler og universiteter, ser vi nå bare konturene av. Tunge studier som medisin og juridikum er snart totalt dominert av jenter.

Hvorfor er ikke dette høyere på politikernes agenda ? Jeg tør vedde at hvis vi løser disse utfordringene og setter i verk tiltak for å “hente opp” guttene igjen, så vil dette alene bringe oss opp på et akseptabelt nivå på PISA* undersøkelsen.

En av norges ledende forskere på skole og pedagogikk, professor Thomas Nordahl, forsøker i mange sammenhenger å rette søkelyset på dette. I en artikkel på forebygging.no** sier han blant annet:
- Innen alle sentrale mål på elevenes læring, sosiale utvikling og trivsel, skårer jenter signifikant bedre enn gutter. Videre er gutter klart overrepresentert blant de elever som har læringsproblemer og/eller viser en problematisk atferd. Disse forskjellene mellom jenter og gutter ser ut til å ha blitt større i de siste 10 årene. Dokumentasjonen knyttet til at gutter gjør det dårligere enn jenter i skolen er helt entydig. I dag opprettholdes også jentenes suksess i skolen gjennom videregående opplæring og høyere utdanning.

Vi vet at mange av forskjellene har økt de siste tiårene. Mange vil legge skylden på Reform 97 og at det skjedde en endring med den i favør av jentene. Satsing på individualiserte og varierte arbeidsformer har nok rammet guttene i negativ retning. En snakket om “ansvar for egen læring” og har etablert, helt ned i de første klassetrinn, et ukeplansystem som gjør at elevene selv skal planlegge leksearbeid etc. Det er liten tvil om at guttene er dårligere til denne typen pliktoppfyllelse enn jentene og derfor ender opp med svakere skoleresultater.

OK, nå vet vi alt dette. Guttene sliter, Reform 97 har forsterket problemet, forskjellene begynner tidlig og varer hele undervisningsløpet. Da er vel dette behørig behandlet i “Kunnskapsløftet” ? Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell har dette som en av sine prioriterte saker ? Utdanningsforbundet presser på for å få en forbedring ? Foreldrene står på barikadene ? Og kommunene satser for fullt for å snu dette ?

Beklager. Svaret på alle disse spørsmålet er et rødmende nei. Ingen har nevneverdig fokus på dette. Ingen. Noen forsøker å slippe unna med å hevde at det er slik i mange land i Europa. Hva så ? Skal vi ikke gjøre noe for det ?

Hva mener du ? Bor du i en kommune som har en plan for dette ? Når skal Kunnskapsministeren komme på banen ?

*Programme for International Student Assessment
**Jenter og gutter i skolen – Professor Thomas Nordahl (2007) (forebygging.no)

Nye ideer og nye målgrupper

Kulturlivet i regionen viser seg å være godt fornøyd med flere viktige forhold med Stavanger 2008. IRIS undersøkelsen om ettervirkningen av Stavanger 2008, er full av interessante tall. Gav 2008 deg nye ideer ? JA, sier 95%* av de involverte. Nådde dere ut til nye målgrupper ? JA, sier 91%* av de som hadde prosjekter i 2008 regi.
Dette er jo forhold som ikke har kommet frem i den lokale debatten. Det virker som om enkelte prøver å få frem at 2008 ikke hadde noen effekt for lokale kunstnere…vel, da sier undersøkelsen noe annet.
Et annet viktig forhold er jo også om en opplevde noen form for læring av i løpet av året ? JA, sier 69%** av de som hadde prosjekter. Vi er i stand til å gjennomføre større prosjekter nå enn vi var før, sier prosjekteierne. Dette var jo også en viktig målsetning for Stavanger 2008 og da er det godt å se at de lokale deltakerne stort sett er fornøyd.

Her er en lenke til en artikkel forskerne har skrevet på Forskning.no
Hele rapporten kan du laste ned her.

*summen av “i stor grad” og “i noen grad”
** “helt enig”

Massiv støtte i folket for Stavanger 2008 – 3/4 mener det var riktig satsing

Det har lenge plaget meg at det har hengt igjen et inntrykk av at Stavanger2008 var mislykket og folk var imot hele greia. Med tanke på de 2 mill som faktisk var på arrangement i 2008 regi, så er det jo noe som ikke stemmer. Personlig hadde jeg opplevelser som spredde seg fra det helt fantastiske til det jeg godt kunne blitt spart for. Men, er ikke det noe vi må godta for å utvide horisonten litt ?

Med hjelp av en massiv slagside i Stavanger Aftenblad, iallefall fra enkelte journalister der, er det skapt et inntrykk av at folk, kulturlivet og næringslivet IKKE fikk noe utav Stavanger 2008. Stavanger Aftenblad har også fyrt opp under dette ved å tillate tildels grove angrep på de ansatte i Stavanger2008, spesielt Mary Miller, på deres debattsider. Direkte kvalmende har det vært og jeg har omtrent vært skamfull på regionens vegne av at slike ting kommer frem i det forsøksvis seriøse Aftenbladet.

Da er det godt å endelig få fasiten. I en stor og representativ undersøkelse fra forskere på IRIS og Universitetet i Stavanger, slås det fast at støtten til Stavanger2008, som var stor FØR 2008, var minst like stor ETTER 2008. Forskerne kaller det selve “syretesten”. Det er selvsagt ikke vanskelig å finne ting som heller i negativ retning eller som folk ikke likte, men folket støtter Stavanger2008 likevel. Folk godtar med andre ord at noe er fantastisk og noe vil en helst ha blitt spart for. Sånn er kulturopplevelser.

Det forsøkes også å lage et inntrykk av at lokal kunstnere “falt utenfor” hele Stavanger2008. Spesielt sier [forsmådde] kunstnere det selv. Javel ? Det blir jo som å spørre lokale spillere i 1 til 3 divisjon i fotball om de burde ha spilt på Viking. Tipper mange mener at det burde de. Og folket hadde støttet dem; MER LOKALE PÅ VIKING ! – samtidig som mange fortsatt takker gud for at Peter Ijeh sørget for at vi ikke spiller i Adeccoligaen idag.

Her er en lenke til en artikkel forskerne har skrevet på Forskning.no
Hele rapporten kan du laste ned her.