Skal vi minske sosiale forskjeller, må lærerne begynne å jobbe med leksene

Selv om vi har et veldig egalitært skolesystem, som i lang tid har gått under benevnelsen ”enhetsskolen”, så er det et faktum at norsk skole øker eller befester sosiale forskjeller i folket. Barn i familier med økonomisk frihet og akademisk ballast, har stor sannsynlighet for å klare seg bra på skolen. Tilhører eleven en familie hvor foreldrene ikke har særlig god egen erfaring med skolen eller begrensede akademiske ressurser, er sannsynligheten for at eleven vil slite mye større. Er eleven en gutt i tillegg, så er utsiktene dårlige. En nylig publisert undersøkelse sier at fattige gutter fra hjem uten akademisk ballast, er de som har desidert svakest læringsutbytte¹.

Årsaken til dette er sammensatt. Jeg skal nedenfor ta for meg noen viktige momenter.

Leksene blir ikke fulgt opp

Norske lærere er blant dem som gir mest lekser av alle². Men, hva er poenget med lekser når de ikke blir fulgt opp på skolen? Nyere undersøkelser viser at 60 % av lærerne ikke engang sjekker om leksene er gjort. Under 15% av de samme lærerne retter og gir eleven tilbakemelding på utført arbeid. Og hvem har fordel av dette? Jo, selvsagt de elevene som har foreldre som har knekt skolekoden og som bruker mye tid sammen med eleven. Om de ikke akkurat leksehjelper, så vet de i alle fall viktigheten av arbeidet og er positiv bidragsyter for at ting blir gjort.

Taperne er elever som i utgangspunktet sliter på skolen og som ikke har foreldre som følger opp.

Jeg er i utgangspunktet ikke motstander av at elevene har lekser. Lekser er også trening i selvstendig arbeid og kan være en fin måte for foreldrene å følge barnas læringsutvikling. Men, jeg vil gå så langt som å si at slik det fungerer i dag er riv ruskende galt. Den enkle konklusjonen er jo da enten å kutte ut leksene eller at de skal gjøres på skolen i en leksehjelpsituasjon. Det har jeg ikke tro på. Da vil avstanden mellom skolen og hjemmet øke og vi som foreldre vil miste mye av det innblikk vi har i skoleutviklingen for barna.

Tilpasset samarbeid med hjemmene

Leksene bør bli et instrument i det tilpassede samarbeidet med hjemmet. Gjennom oppfølging, retting og tilbakemelding på leksene kan elevoppfølgingen bedre tilpasses den enkelte families utgangspunkt. Tilpasset samarbeid med hjemmet er svaret på mange av utfordringene vi har i skolen i dag³. Økt læringstrykk, kjønnsforskjeller, uro og ikke minst kompensasjon og tilpasning etter ulik oppfølging fra foreldrene.

Det kan være at lærerne bør begynne å gi mindre lekser, slik at de er i stand til å følge disse bedre opp. Slik oppfølging er i tillegg viktig for elevens motivasjon for leksene. Men, kanskje aller viktigst er det at skolen først da kan ta tak i og løfte de elevene som ikke har tilstrekkelig utbytte av leksene. Elevene begynner nemlig ikke svake på skolen, de blir svake. Det er et tankekort som jeg mener er hovedargumentet for tilpasset samarbeid med tilhørende oppfølging av lekser og foreldre.

¹Poor white boys do worst in tests
²Trends in International Mathematics and Science Study
³Samarbeid mellom hjem og skole – hvorfor får vi det ikke til ?
Forskning.no: Skolen forsterker sosiale forskjeller
Loveleen Brenna: Leksene må følges opp av skolen
Elever lærer lite av lekser

Hvorfor er noen foreldre redd for læreren?

Hva er det som gjør at noen foreldre er redd deres barns lærere ? Vi passer oss for å ikke si noe som kan virke obsternasig, fordi vi er redde at det går ut over ungene ? Foreldre sitter på “dialogsamtaler” én gang i halvåret og brenner inne med både det ene og det andre, men feiger ut av frykt for å skape trøbbel for poden.

Også i FAU- og Driftsstyresammenheng har jeg opplevd foreldre som er reservert i forhold til å ta konflikter med rektor og skolen, rett og slett for å verne barna sine. Hva er det som skjer når vi har slike mekanismer er i gang i norsk skole ? Jeg tror vi i bunn og grunn snakker om to ting; avstand og tillit.

Avstand

Mange foreldre føler ikke at de er en del av sitt eget barns læringsprosess. De blir ikke involvert og informert om progresjonen til ungen og har heller ikke trygghet for hvordan de selv skal bidra mest mulig positivt. Skolen har dialog med foreldrene etter samlebåndsprinsippet, hvor passivt lyttende foreldre blir avspist med 15 min hvert semester i “dialog” om eleven.
Hadde vi hatt et hjem/skole samarbeid som tok utgangspunkt i at foreldrene er en uvurderlig ressurs for barnas læringsprosess, tror jeg ikke vi hadde hatt det slik. I så tilfelle hadde skolene skaffet seg innsikt om den enkelte families utgangspunkt for samarbeidet, laget en plan for dialog gjennom hele året og blitt gode på å kommunisere råd og forventninger til foreldrene.

Tillit

Jeg har tilgode å høre om lærere som har “hevnet” seg på kranglete foreldre ved å ta det ut på barna. På tross av det, ser det ut som at frykten for at sånt skal skje er nok til å pasifisere foreldrene. Denne respekten tror jeg er uheldig, også fordi jeg tror den i tillegg er størst blant foreldre med egen dårlig erfaring med skolen og begrenset akademisk ballast. Hvorfor den norske skole har en sementerende effekt på sosiale ulikheter, tror jeg vi godt kan finne noen av svarene på her.

Det er med andre ord behov for å redusere avstanden mellom familiene og skolen. Bare da kan tilliten bygges opp på en slik måte at det blir en dialog om barnets læringsprosess. En dialog som innbefatter rom for tydelige tilbakemeldinger til lærerne, og at foreldrene får forelagt klare forventninger til seg selv som foresatte. Tillit skapes når foreldrene opplever at skolen ser sitt barn som et enkeltindivid. Når skolen viser vilje og kompetanse på å samarbeide med hver enkelt familie på en tilpasset måte, vil foreldrene lettere delta og involvere seg for sitt eget barn.

Mange lærere vil nok føle at beskrivelsen over er dypt urettferdig. Dette fordi en føleler at det brukes masse tid på å kommunisere med foreldre. Det tror jeg så gjerne. Jeg tror også at deler av foreldregruppen, gjerne de mest ambisiøse foreldre med egen akademisk suksess, er veldig klare i sine KRAV til skolen. På vegne av eget barn suger de mye energi og tid ut av lærerstanden, som samtidig føler at de bruker mye tid på foreldre.

Men, er denne tiden riktig fordelt ? Brukes tiden der den gis best læringseffekt ? Kunne noen av de som faller utenfor med svake resultater, kanskje ha blitt fanget raskere opp med et bedre hjem/skole samarbeid ? Jeg mener ja.

Hva mener du ?

Foreldre er late, uinteresserte og tar ikke ansvar

Vel, litt kjapp er nok den overskriften, men jeg møter dette argumentet stadig vekk i samtaler med skolefolk. Og jeg kan veldig godt forstå at de sier det.
Skolene har et godt utbygget system med rådsorgan. Gjennom rådsorganene er foreldrene sikret en formell og reel medvirkning på systemnivå. Flere skoler uttrykker imidlertid bekymring for rekruttering til disse rådorganene (FAU, Driftsstyre etc). Hva dette skyldes, kan man jo selvsagt spekulere i, men det er likefullt et faktum.

Som tillitsvalgt foreldre i mange år, har jeg opplevd at i de tilfeller hvor foreldrene deltar aktivt, så får vi også innflytelse på skolehverdagen. Dessverre er det ikke slik det er rundt omkring på alle skolene. Rektorene melder om at interessen for å sitte i FAU og Driftsstyrer er minimal og det er få eller ingen som tar gjenvalg. Dermed får vi heller ingen kontinuitet og kompetansebygging i foreldregruppen. Resultatet er at det på mange skoler er Rektor/Lærerne som har den hele og fulle kontrollen, med foreldrene som passive bisittere. Foreldre igjen sier at de ikke gidder engasjere seg, fordi det jo er rektor som styrer likevel. Ond sirkel, med andre ord.

Det lave engasjementet blant foreldrene er en stor utfordring. I siste instans vil det bli det beste argumentet skeptikerne til økt foreldredeltakelse har, for å ikke slippe oss til. Spesielt bekymringsfullt er det for Driftsstyrearbeidet. Vi snakker her om skolens øverste organ som skal bestemme alle planer, budsjetter og prioriteringer. Historisk er det viktig å huske at det, i alle fall i Stavangerskolen, var stor motstand mot å gå fra de gamle samarbeidsutvalgene, til virksomhetsstyrer som Driftsstyrene. Slik er det ikke nå lenger, men vi må ha lov å spørre om det er et ubevist ønske i skolen om ikke å ha så aktive og flinke foreldre i Driftsstyrene? Er skolene kanskje redde for at hvis foreldrene blir mer aktive og kompetente, så flyttes innflytelsen vekk fra rektoren ? Jeg håper det ikke er slik.

Uansett så må jo vi foreldre ta oss kraftig sammen. Politikerne har endret måten skolene styres på og ønsker en sterkere foreldredeltakelse. Vi bør svare med å engasjere oss og ta verv. Hvis det er slik, som foreldre sier til meg i ulike sammenhenger, at det er ganske trøstesløst og umotiverende å sitte i Driftsstyrene, så får vi angripe det problemet innenfra. Hvorfor er det ikke flere som vil sitte i Driftstyrene? Jo, mange sier at de ikke føler de har reell innflytelse. De får en masse infosaker som legges frem av rektor og er ikke med på virkelige prioriteringer på skolen. Da er det jo lett å forstå at det blir kjedelig. Noen sier også at måten økonomien til skolen presenteres på er hinsides det som er mulig å forstå for legfolk. Å sitte i et styre med ansvar for økonomien uten å forstå, er noe folk naturligvis finner meget ubehagelig.

Det jobbes nå fra mange hold med å få til et bedre Hjem/skole samarbeid. Dette skal også innbefatte at foreldrene på en bedre måte informeres og deltar i eget barns læringsprosess. Vi bruker begrepet tilpasset samarbeid, hvor skolene tilpasser oppfølging og info til foreldrene etter de forutsetninger og utfordringer hver familie har.
La oss håpe at det svake foreldreengasjementet og lave deltakelse på systemnivå i skolene, ikke blir brukt som argument mot å få til bedre tilpasset samarbeid.

Ukeplantyranniet – ansvar for egen læring ?

“Ansvar for egen læring” sa man en gang. Barna skulle ta ansvar for egen læring, ved å skape forståelse for hvordan man lærte og overlate til eleven å planlegge eksempelvis leksene. Heldigvis er det ikke mange som lenger bruker dette begrepet, men det er fortsatt noen seigliva overlevninger fra dem som etablerte det. Jeg vil påstå at en av dem er UKEPLAN UKE X som ungene kommer hjem med allerede fra de er 7-8 år gamle.

Det varierer nok litt fra skole til skole, men egen erfaring tilsier at det pr fag kommer en oversikt over hva en skal gjøre “i løpet av uka”. Flittige elever og foreldre som er aktive og følger med, vil da bryte denne ned og planlegge uken deretter. Men, hva med dem som ikke gjør det ? Hva om “Ole” 8 år kanskje hadde gjort langt mer og bedre lekser hvis han hadde fått dem brutt ned til dagslekser ? Jeg er nemlig helt overbevist om at det er slik. Unger, spesielt gutter, trenger fastere former i undervisningen og tydelige forventninger til hva som skal gjøres hver dag. Da vil færre elver ha liten nytte av leksene fordi alt gjøres torsdag kveld/natt.

Eller er det kanskje tilpass for ham (Ole), som er så dårlig å planlegge ? Han har jo “ansvar for egen læring” ?

Avgangskarakterer i Stavanger 2009 – guttene dårligere i alt

Som jeg har tatt opp i et tidligere blogginnlegg, så er jeg alvorlig beskymret for at guttene i skolen ikke har samme utbytte av læringen som jenter. Nå er avgangskarakterene for de som gikk ut av grunnskolen i Stavanger i år (10 kl) blitt offentlig. Det er lite lystig lesning. Når det gjelder standpunkt så er jentene bedre i alle fag unntatt matte og gym. I matte er karakterne nå like, mens guttene i 2008 var 0,1 karakterpoeng bedre. I gym er guttene 0,3 poeng bedre, mens de var 0,4 poeng bedre i 2008. Ser du tegningen ?

Når det gjelder eksamensresultater så er det enda mer tydelig. Jentene er bedre i 11 fag, mens de er like gode i ett (tysk muntlig).
Etter 10 års skolegang har altså guttene fortsatt betydelig dårligere utbytte av undervisningen. Vi vet også at guttene mottar 2/3 av all spesialundervisning i skolen. Jentene blir vurdert å ha bedre sosiale ferdigheter, høyere motivasjon og bedre trivsel. Guttene vil som følge av dette slite med å komme inn på den videregående utdanning de ønsker. I tillegg vet vi at drop-out prosenten i videregående er dobbelt så høy blant gutter som blant jenter.

Tilsvarende resultater som disse fra 2009 har vært lagt frem i Kommunalstyret for Oppvekst i mange år. Men, er det noen plan ? Gjør Stavangerskolen noe konkret ?
I kommentaren til saken denne gang (skal opp på møte 20. okt ’09) sier Direktøren:

Etter kommunalstyrets forrige behandling av sak om avgangskaraktrerer har direktøren tatt opp de relativt store ulikhetene i jenters og gutters karakterresultater med skolene.

Javel ? Er det nok ?

Intervju med meg i Rogalands Avis 13. oktober kan du lese HER
Vil du lese hele saken til Kommunalstyret for Oppvekst kan du klikke HER

Hva gjør vi med guttene ?

Norsk skole har relativt svake resultater. Det vet vi fra under-søkelser som sammenligner oss med andre land. Spesielt er vi svake innenfor de viktige basisfagene. Det mange ikke vet, er at det også er et kjennetegn med vår skole at guttene ikke har samme utbytte av undervisningen som jentene. Og ikke nok med det, forskjellen bare øker og øker.

Jentene har bedre karakterer gjennom hele læringsløpet til og med standpunkt. Guttene mottar 2/3 av all spesialundervisning i skolen. Jentene blir vurdert å ha bedre sosiale ferdigheter, høyere motivasjon og bedre trivsel. Guttene vil også slite med å komme inn på den videregående utdanning de ønsker. I tillegg vet vi at drop-out prosenten i videregående er dobbelt så høy blant gutter som blant jenter. Hva dette betyr for opptak til høyskoler og universiteter, ser vi nå bare konturene av. Tunge studier som medisin og juridikum er snart totalt dominert av jenter.

Hvorfor er ikke dette høyere på politikernes agenda ? Jeg tør vedde at hvis vi løser disse utfordringene og setter i verk tiltak for å “hente opp” guttene igjen, så vil dette alene bringe oss opp på et akseptabelt nivå på PISA* undersøkelsen.

En av norges ledende forskere på skole og pedagogikk, professor Thomas Nordahl, forsøker i mange sammenhenger å rette søkelyset på dette. I en artikkel på forebygging.no** sier han blant annet:
- Innen alle sentrale mål på elevenes læring, sosiale utvikling og trivsel, skårer jenter signifikant bedre enn gutter. Videre er gutter klart overrepresentert blant de elever som har læringsproblemer og/eller viser en problematisk atferd. Disse forskjellene mellom jenter og gutter ser ut til å ha blitt større i de siste 10 årene. Dokumentasjonen knyttet til at gutter gjør det dårligere enn jenter i skolen er helt entydig. I dag opprettholdes også jentenes suksess i skolen gjennom videregående opplæring og høyere utdanning.

Vi vet at mange av forskjellene har økt de siste tiårene. Mange vil legge skylden på Reform 97 og at det skjedde en endring med den i favør av jentene. Satsing på individualiserte og varierte arbeidsformer har nok rammet guttene i negativ retning. En snakket om “ansvar for egen læring” og har etablert, helt ned i de første klassetrinn, et ukeplansystem som gjør at elevene selv skal planlegge leksearbeid etc. Det er liten tvil om at guttene er dårligere til denne typen pliktoppfyllelse enn jentene og derfor ender opp med svakere skoleresultater.

OK, nå vet vi alt dette. Guttene sliter, Reform 97 har forsterket problemet, forskjellene begynner tidlig og varer hele undervisningsløpet. Da er vel dette behørig behandlet i “Kunnskapsløftet” ? Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell har dette som en av sine prioriterte saker ? Utdanningsforbundet presser på for å få en forbedring ? Foreldrene står på barikadene ? Og kommunene satser for fullt for å snu dette ?

Beklager. Svaret på alle disse spørsmålet er et rødmende nei. Ingen har nevneverdig fokus på dette. Ingen. Noen forsøker å slippe unna med å hevde at det er slik i mange land i Europa. Hva så ? Skal vi ikke gjøre noe for det ?

Hva mener du ? Bor du i en kommune som har en plan for dette ? Når skal Kunnskapsministeren komme på banen ?

*Programme for International Student Assessment
**Jenter og gutter i skolen – Professor Thomas Nordahl (2007) (forebygging.no)

Nye ideer og nye målgrupper

Kulturlivet i regionen viser seg å være godt fornøyd med flere viktige forhold med Stavanger 2008. IRIS undersøkelsen om ettervirkningen av Stavanger 2008, er full av interessante tall. Gav 2008 deg nye ideer ? JA, sier 95%* av de involverte. Nådde dere ut til nye målgrupper ? JA, sier 91%* av de som hadde prosjekter i 2008 regi.
Dette er jo forhold som ikke har kommet frem i den lokale debatten. Det virker som om enkelte prøver å få frem at 2008 ikke hadde noen effekt for lokale kunstnere…vel, da sier undersøkelsen noe annet.
Et annet viktig forhold er jo også om en opplevde noen form for læring av i løpet av året ? JA, sier 69%** av de som hadde prosjekter. Vi er i stand til å gjennomføre større prosjekter nå enn vi var før, sier prosjekteierne. Dette var jo også en viktig målsetning for Stavanger 2008 og da er det godt å se at de lokale deltakerne stort sett er fornøyd.

Her er en lenke til en artikkel forskerne har skrevet på Forskning.no
Hele rapporten kan du laste ned her.

*summen av “i stor grad” og “i noen grad”
** “helt enig”

Massiv støtte i folket for Stavanger 2008 – 3/4 mener det var riktig satsing

Det har lenge plaget meg at det har hengt igjen et inntrykk av at Stavanger2008 var mislykket og folk var imot hele greia. Med tanke på de 2 mill som faktisk var på arrangement i 2008 regi, så er det jo noe som ikke stemmer. Personlig hadde jeg opplevelser som spredde seg fra det helt fantastiske til det jeg godt kunne blitt spart for. Men, er ikke det noe vi må godta for å utvide horisonten litt ?

Med hjelp av en massiv slagside i Stavanger Aftenblad, iallefall fra enkelte journalister der, er det skapt et inntrykk av at folk, kulturlivet og næringslivet IKKE fikk noe utav Stavanger 2008. Stavanger Aftenblad har også fyrt opp under dette ved å tillate tildels grove angrep på de ansatte i Stavanger2008, spesielt Mary Miller, på deres debattsider. Direkte kvalmende har det vært og jeg har omtrent vært skamfull på regionens vegne av at slike ting kommer frem i det forsøksvis seriøse Aftenbladet.

Da er det godt å endelig få fasiten. I en stor og representativ undersøkelse fra forskere på IRIS og Universitetet i Stavanger, slås det fast at støtten til Stavanger2008, som var stor FØR 2008, var minst like stor ETTER 2008. Forskerne kaller det selve “syretesten”. Det er selvsagt ikke vanskelig å finne ting som heller i negativ retning eller som folk ikke likte, men folket støtter Stavanger2008 likevel. Folk godtar med andre ord at noe er fantastisk og noe vil en helst ha blitt spart for. Sånn er kulturopplevelser.

Det forsøkes også å lage et inntrykk av at lokal kunstnere “falt utenfor” hele Stavanger2008. Spesielt sier [forsmådde] kunstnere det selv. Javel ? Det blir jo som å spørre lokale spillere i 1 til 3 divisjon i fotball om de burde ha spilt på Viking. Tipper mange mener at det burde de. Og folket hadde støttet dem; MER LOKALE PÅ VIKING ! – samtidig som mange fortsatt takker gud for at Peter Ijeh sørget for at vi ikke spiller i Adeccoligaen idag.

Her er en lenke til en artikkel forskerne har skrevet på Forskning.no
Hele rapporten kan du laste ned her.

Samarbeid mellom hjem og skole – hvorfor får vi det ikke til ?

Vi vet at foreldrene betyr mer for elevenes læring enn skolen til langt opp i ungdomskolen. Først på videregående skole overtar lærestedet som det mest betydningsfulle for elevenes resultater. Likevel er hjem/skole samarbeid i norsk skole ofte begrenset til en 15-20 min samtale i halvåret. Stort sett blir alle foreldre, uavhengig av utgangspunkt og bakgrunn tilgodesett med denne “dialogen” som den eneste som berører barnets læringsprosess. Ressurs- og akademisk sterke foreldre vil nok likevel kunne følge opp sine barn, men hva med resten ?
Det er i de senere årene gjennomført flere undersøkelser for å studere læreres og foreldres erfaringer fra samarbeidet mellom hjem og skole. Mye av forskningen som er blitt gjennomført, har relativt entydig i konklusjoner. (Thomas Nordal)

Disse forskningsrapportene viser det samme som foreldreundersøkelsene i Stavanger. Foreldre er ikke helt fornøyd med samarbeidet, og det viser en avstand mellom slik vi ønsker at samarbeidet skal være og slik samarbeidet mellom hjem og skole fungerer på den enkelte skole. Undersøkelsene i Stavanger viser at foreldre er bedre fornøyd med den generelle informasjonen de får om skolen enn den tilbakemeldingen og informasjonen de får om sitt barn/ungdom. Her er vi med kjernen til utfordringen omkring hjem/skolesamarbeidet.

Utdanningsforbundet sier selv; ”Ofte er foresattes syn preget av den skolegang de selv hadde, enten det handlet om gode eller dårlige erfaringer. Samarbeidet må legges til rette slik at skolen både kan fange opp og møte forventningene deres.” (Utdanningsforbundets hefteserie 1/2005)

Kunnskap om elevenes hjemmeforhold og dialog med foreldrene er viktig for at læreren kunne få til dette. Læreren og foreldrene skal sammen bygge en bro mellom hjem og skole. Når det er god dialog mellom læreren og hjemmet, er det med på å gi foreldrene trygghet til å støtte den enkelte elev. Utfordringen for skolen er at foreldre ikke er en ensartet gruppe og samarbeidet må tilpasses foreldrene. Vi har snakket om tilpasset opplæring i noen år. Nå er tiden inne for å lansere tilpasset samarbeid. Først da vil vi kunne utnytte den ressursen foreldrene er og unngå at sosiale forskjeller sementeres og repiteres gjennom skolesystemet.

Noen lærere ser på foreldre som viktige samarbeidsparter, mens andre ser på foreldre som et forstyrrende element i skolens hverdag. “Alt” hadde vært bedre uten foreldrene.
Personalets holdninger til foreldre og elever må settes på dagsordenen av skoleleder, og det må evalueres jevnlig. Her er det viktig at skoleledere er tydelige og ser på mulighetene og ressursene hos foreldrene.

Kommunalt Foreldreutvalg i Stavanger har lansert noen eksempler på hva vi mener er viktige for å få til et tilpasset samarbeid mellom hjem og skole for at eleven skal få et bedre læringsutbytte;

• Det utarbeides et felles opplegg for å få kunnskap om hver families utgangspunkt for å samarbeide med skolen og hvordan foreldre på sin måte kan bidra for hver enkelt elev
• Hva forventer skolen av foreldrene – en gjensidig forpliktende samarbeidsavtale utarbeides
• Skolen må se alle foreldre som en ressurs for sitt barn
• Lærerne må lytte til foreldrene, vi kjenner vårt barn
• Fast trefftid for lærere en dag i uken (telefon eller vi vet at de leser e-post denne dagen)
• Kontaktbok for foreldre og kontaktlærer
• Kontaktinfo på ukeplanen
• Informasjon til foreldrene når det skjer endringer i elevens ”læringsnivå” (gul, orange eller rød vei)
• Skolen må være tydelige i sine krav til oss foreldre, hvordan skal vi følge opp – konkrete råd for hver enkelt elev
• Eksempelark i de ulike fagene
• Vi foreldre må prate positivt om skolen
• Felles ”standarer” for samtaler og dialog
• Samarbeidet må bygge på gjensidig respekt

Hva mener du ? Har vi ikke en uutnyttet ressurs i foreldrene ? Eller er det andre ting som er viktig ?